hits

Ting som jeg misliker


23.02.2018 | 22:08 | Personlig


🌸Baksnakking - dette tror jeg vi alle hater. Jeg er ikke noe fan av mennesker som konstant skal baksnakke andre, det er så lite modent som du får det. Greit, kanskje dere har hatt en fight eller den personen har faktisk gjort deg noe, men de som konstant skal komme med stygge kommentarer om andre er noe jeg ikke vil høre på. I tillegg synes jeg det er utrolig frekt og umodent. Dette sier mer om personen som faktisk baksnakker, enn selve personen som blir baksnakket.
 

🌸Når folk dømmer andre - haha, dette er nesten på lik linje som baksnakking, men ville nevne det uansett. Det er utrolig synd og trist når jeg hører at folk dømmer andre for hva de har gjort eller for hva de har sagt, og dette kan være små ting også. Et menneske gjør feil og man lærer etterpå. Vi har ingen rett til å dømme hverandre eller fortelle folk hvordan de skal være og hva de skal gjøre. Alle er forskjellige, og det er menneskelig å gjøre feil. Det trenger derimot ikke handle om de feilene man har gjort, men også om generelle ting som man dømmer andre for. 
 

🌸Tregt nett - dette har jeg opplevd flere ganger, sikkert dere også, spesielt i utlandet hvor nettet er utrolig tregt. Jeg blir bare så urolig når dette skjer og det er så sykt ukomfortabelt. Det handler kanskje veldig mye om hva man er vant med - 4G og rask nett hjemme. 
 

Nå mener jeg ikke at jeg er perfekt eller noe lignende, jeg har selv vært med på å baksnakke før osv. Men dette er noe jeg angrer på, og her ramser jeg bare opp ting som jeg selv ikke liker å høre på samt. mine personlige meninger. 

 

🌸At jeg har så uflaks hele tiden - jeg er kanskje den personen som har uflaks nesten hele tiden, altså at jeg ofte ikke får det som jeg vil. Jeg har også ganske store forventninger til ting, og når det ikke går som jeg forventet så blir jeg ofte skuffet. Jeg må seriøst slutte å ha så skyhøye forventninger til alt mulig, for det går ofte galt med slike tanker. 
 

🌸Dobbeltmoral - noe av det verste jeg vet er når folk er dobbeltmoralske. De misliker noe og dømmer andre, men så gjør de det selv etterpå. Altså, hvor er logikken??? Helt latterlig. 
 

🌸At jeg er så perfeksjonist - når jeg f.eks. skal gjennomføre noe, skrive notater i bøkene mine, kjøpe noe o.l. er jeg alltid så perfeksjonist. Liksom, notatene mine må være perfekte, ting jeg kjøper må være perfekt (uten skader) og når jeg skal publisere et innlegg så må det være perfekt og akkurat slik jeg vil ha det. Ikke for å snakke om sminken min heller - der er jeg egentlig verst. Jeg MÅ liksom tegne brynet helt perfekt og øyenskyggen må være strøkent, hvis ikke så bruker jeg gjerne mer tid på å fikse det i stedet for å gå ut døren og komme meg av gårde dit jeg skal til rett tid. Jeg er så lei den tankegangen og vil seriøst få det bort. Det er jo ikke en bra ting sånn egentlig og det gir meg bare mer og mer stress. Og stress er noe kroppen takler veldig dårlig.
 

🌸At jeg stresser for alt - stress er jo noe av det verste, både fysisk og psykisk, og jeg stresser mentalt hele tiden på alt mulig. Jeg klarer liksom ikke å ta ting rolig og må alltid stresse over hver lille ting. Heldigvis så holder jeg på å fikse dette problemet sakte men sikkert, og har nesten klart å holde meg unna stress. Men i noen momenter så kommer stresset igjen, spesielt når jeg har mye å gjøre. 
 

🌸Ting som blir kansellert i siste liten - dette gjelder alt fra møter, besøk, konserter, flybilletter, forelesninger osv. Jeg var liksom så klar og gledet meg til absolutt ingenting til slutt. Men her blir jeg mest trist da hehhee... 
 

Dette var egentlig alt jeg kom på i siste liten. Det er sikkert flere ting som jeg misliker, men det var i alle fall dette jeg kom på akkurat nå. Jeg tenkte i første omgang å kalle dette innlegget for "ting som irriterer meg", men jeg føler det blir feil i og med at disse tingene faktisk ikke irriterer meg, men som jeg mest blir trist av eller som jeg rett og slett misliker. 

 


2 kommentarer



Jeg brente mitt ansikt


15.02.2018 | 17:25 | Personlig


- EN FORFERDELIG OPPLEVELSE JEG ALDRI KOMMER TIL Å GLEMME -

Jeg vil dele et utrolig viktig budskap med dere. Som dere vet er det viktig å bruke solkrem når du soler deg, spesielt i varme strøk. Dessverre er det mange som enten "ikke gidder" eller velger å ikke kjøpe solkrem fordi de tror det ikke er viktig for huden deres. Jeg vil faktisk bevise dere at solkrem gjør en utrolig stor forskjell og beskytter huden din helt mot skarpe og sterke solstråler ved å dele en historie jeg opplevde. Nå går jeg virkelig over komfortsonen min ved å dele det absolutt forferdeligste bildet av meg noensinne, men for meg er det viktigste å spre dette budskapet slik at ingen andre skal oppleve det jeg opplevde - for det var grusomt

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dette skjedde snart tre år siden da vi var på familietur til Alicante i august 2015. På den tiden bruker det å være veldig varmt der, opp til 35 grader. Dette var vår første tur til Spania og vi gledet oss veldig til å tilbringe 10 dager i varmen. Vi leide et hus med stor hage og basseng for oss selv. Første dagen vi ankommer benytter vi anledningen til å sole oss. Jeg hadde jo såklart ikke solkrem der og da, men jeg ville likevel sole meg. 

Dagen her var kjempe varm, og jeg ligger der uten solkrem i ca. to timer. Jeg begynner å føle meg svimmel, så jeg tar turen inn og avslutter solingen. Når jeg ser meg selv i speilet, er hele trynet mitt knall rødt (!!). Jeg blir sjokkert og prøver å kjøle ned ansiktet med isbiter. Dette funket litt. men ikke helt. Til slutt ga jeg opp og tenkte bare at jeg var solbrent og at det ikke var noe big deal, så jeg overså det resten av dagen. 

Jeg våkner neste dag av smerter i ansiktet. Når jeg tar meg en titt i speilet denne gangen, ble det et helt annet syn. Slik så jeg ut: 

Jeg ble sååå sjokkert at jeg trudde jeg skulle svime av. Hele ansiktet mitt var hovent. Pannen, øyene, nesen, kinnene. Jeg hadde literally BRENT ansiktet mitt. Jeg ble helt hysterisk og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Litt utpå kvelden begynte jeg å føle meg skikkelig svimmel. Det var noe rart, og jeg ba mamma ringe etter taxi slik at vi kunne dra til legen. Vi kom til legen og de sjekket ansiktet mitt nøye. De sa at dette bare var en hevelse pga. solbrenthet da ansiktet mitt reagerte kraftig på det (fordi jeg seff ikke brukte solkrem). Jeg spurte om dette var farlig eller om det hadde noen konsekvenser for huden min, og da svarte de med at det skulle gå fint om jeg bare tildekket ansiktet mitt da jeg soler meg - altså at jeg helst bør holde ansiktet mitt unna solen resten av turen, men at jeg måtte bruke 50+ solkrem om jeg så ville sole mitt ansikt. Jeg fikk også sprøyte da jeg nevnte at jeg var svimmel. De ga meg til slutt en krem som jeg måtte smøre på ansiktet for å kjøle det ned for at hevelsen skulle minke.

Ansiktet mitt var mye verre i virkeligheten enn på bilde - ikke bare var øyene og kinnene mine hovne som dere ser, men pannen også. Ansiktet mitt var også glovarm 24/7 i løpet av disse to dagene.

Haha, som dere ser på bilde så måtte jeg gå med solhatt for å skjule ansiktet mitt fra andre. Jeg ville jo såklart ikke skremme folk..

Neste dag begynte ansiktet mitt å se mye bedre ut, og jeg følte meg også bedre! Thank God! Jeg ble såå lettet, og glad for at legen i Alicante gjorde en god jobb. De gjorde alt for å hjelpe meg da de så hvor vondt jeg hadde det, og jeg satt stor pris på det. 

Så folkens, bruk solkrem!! Det er ekstremt viktig, og da slipper dere å gå gjennom det jeg gikk gjennom, for det er seriøst ikke verdt det. Det er viktig å ta vare på huden sin! Etter denne hendelsen har jeg alltid brukt solkrem når jeg soler meg, og jeg anbefaler dere også til å gjøre det. Legen sa også at om jeg soler meg uten solkrem i ansiktet neste gang kan det gi hudproblemer. Nå lar jeg være å sole mitt ansikt i det hele tatt, da jeg vil ta vare på huden så mye som mulig. Ansiktet har det tynneste laget av hud og derfor er det ekstra viktig å beskytte det. 


7 kommentarer



Mobbing: min historie


06.02.2018 | 13:34 | Personlig


Dette er veldig hardt for meg å snakke om. Vonde følelser og vonde tider. Jeg vil likevel dele dette med dere - spre det. Spre det slik at andre får en forståelse for hverandre. Spre det slik at mobbing faktisk må stoppes. Det er en vond følelse. 

Min barndomstid og ungdomstid var ikke lett. Jeg var alltid den som skillet meg ut. Jeg var alltid den som fikk kommentarer slengt mot meg - til og med fra mine egne venner. Nå må jeg ikke utelukke at barn og ungdom på den alderen faktisk er ganske umodne. Men det sårer fortsatt. Det sårer en person innvendig. Og det tar lang tid for å få sårene grodd. 

Dette startet da jeg gikk på barneskolen - fra 4. klasse og til 7.klasse - i hele tre år. Jeg trudde jeg hadde det fint, faktisk kjempe fint. Alle var venner, alle kommuniserte med hverandre og alle sosialiserte seg, inkludert meg. Det var friminutt: vi spilte fotball sammen, vi lekte på lekeplassen sammen og vi dro kanskje til butikken for å kjøpe godteri sammen - dette med omtrent hele klassen. Vi var jo såå sammenspleiset! 

Men jeg går der. Jeg går der og føler meg så annerledes. Hvorfor følte jeg meg sånn? Hva var det som fikk meg til å føle meg så annerledes enn alle andre? Jeg var jo et barn, på lik linje som alle andre - jeg hadde samme interesser, samme følelser og samme humor som alle andre. 

Mobbing - kommentarer, fnising, hvisking, utestenging. Dette opplevde jeg. Dette opplevde jeg til og med i min egen "gjeng". Jeg ble sett på som annerledes på grunn av min høyde. Jeg var den høyeste, jeg gikk med de styggeste brillene, jeg gikk kanskje også med de styggeste klærne. Det var dette andre mente om meg. Jeg ble skjelt ned på. Jeg ble skjelt ned på på grunn av brillene mine - en faktor som jeg selv ikke kan styre. Jeg hadde jo dårlig syn, hva skulle jeg gjøre? Jeg ble skjelt ned på på grunn av høyden min - jeg ble jo født sånn, hva skal jeg gjøre? 

Jeg var alltid den snilleste, den sjenerte og den jordnære. Det var jo kanskje dette de utnyttet? Jeg hadde ikke alltid mye å si, jeg var ikke den som var utadvendt og kom med ideer. Jeg bare ble med på ting, ble med og prøvde å passe inn. Prøvde å skaffe meg gode venner. Jeg trudde alltid det var min feil - at jeg gjorde noe galt hele tiden. At jeg var såå mye styggere, mye rarere og mye dummere enn alle andre. 

Jeg følte at min egen gjeng sviktet meg. De sosialiserte seg uten meg. De dro på skitur, de planla ting uten meg. Jeg kom på skolen, og vipps så var de samlet sammen - mye å snakke om uten meg. Det var alltid uten meg. 

Folk hvisket og baksnakket meg rett foran meg. De kommenterte at jeg alltid gikk med joggebukse, gikk alltid med hestehale og gikk alltid med stygge briller. Og dette gjorde de foran meg. De kommenterte måten jeg sprang på i gymtimene. De kommenterte måten jeg kommuniserte på, måten jeg oppførte meg på. Hvilken måte måtte til for at jeg skulle bli akseptert? Og alt dette var kun på barneskolen. Ikke for å snakke lærere vi hadde der heller - til og med de sa nedlatende ting om meg.

Så kom dagen. Dagen hvor jeg og min familie skulle flytte. Og det at vi flyttet, betydde at jeg måtte bytte skole. Jeg - som var mobbet og baksnakket på - ville faktisk ikke flytte. Dette husker jeg som om det var i går. Jeg ba foreldrene mine om at jeg skulle gå på den samme skolen. Jeg ville ikke bytte skole. Men hvorfor ville jeg ikke? Hvorfor ville jeg ikke når jeg ble mobbet på den skolen? Det var frykten. Frykten for å oppleve akkurat dette på en ny skole. Jeg fryktet det. Jeg ville ikke. 

Hva skulle man gjøre. Vi flyttet og jeg byttet skole. Jeg var så nervøs, så nervøs for å ikke passe inn på den nye skolen heller. Så nervøs for at jeg kom til å få dritt slengt på meg igjen. Men det gikk jo fint. Jeg fikk jo venner allerede første dagen. Og den ene venninna mi jeg fikk den dagen, har jeg fortsatt i dag. Min bestevenninne. Min bestevenninne som kom hjem til meg allerede den første dagen. Vi lo og hadde det så artig, og det har vi fortsatt den dag i dag. ♥ 

Jeg hadde det endelig så mye bedre. Jeg hadde det nå mye bedre på ungdomsskolen. Jeg fikk endelig en gjeng, en gjeng som faktisk respekterte meg. En gjeng som faktisk sa "Elza, vil du bli med?" "Hvordan går det med deg Elza?" "Så fine sko du hadde Elza!". Jeg følte meg endelig hel igjen. Ikke for å snakke om at jeg fortsatt hadde de samme klærne, de samme brillene og samme personlighet som før. Ingenting var endret - kun menneskene rundt meg. Og det var da jeg forsto - det var ikke noe galt med meg.  

Så var ungdomsskolen over - nå måtte vi videre til videregående. Nå skulle vi bli separert. Nå måtte jeg inn i et nytt miljø. Og der kom frykten igjen. Frykten for å bli utestengt og mobbet på en ny skole. Men jeg hadde også positive tanker. Nå forventet jeg et bedre miljø. Et miljø der folk respekterte hverandre. Mer modne folk. Det var dette jeg trudde jeg kom til. 

Men der tok jeg feil. Det var tid for min første dag på videregående. En dag hvor jeg både gledet og gruet meg til. En dag hvor jeg ville få nye venner og bli akseptert - slik jeg ble på ungdomsskolen. Men det ble jeg ikke. Her ble jeg utestengt, igjen. 

Det første året på videregående var faktisk den verste tiden jeg opplevde. Jeg hadde null venner. Selv om jeg ble mobbet på barneskolen, så hadde jeg jo venner. Jeg så på dem som venner. Jeg hadde jo noen å henge med, til tross for at de baksnakket meg. Men ikke på videregående. 

Dette er så vondt for meg å snakke om. Det gjør fryktelig vondt. Ett år fylt med angst og depresjon. Når skulle dette ta slutt? Når skulle jeg bli akseptert og faktisk ha det godt igjen? 

Jeg husker alt så godt. Dette var 4/5 år siden. Dette var mitt første år på videregående. Første dag. Nå var det tid for å være mer selvstendig. Nå var det tid for å faktisk skaffe seg venner. Alle andre rundt meg hadde det. Alle hadde det så bra med hverandre. Men jeg - jeg satt der og så på. Jeg så på at andre hadde det hyggelig med hverandre. Jeg så på at andre respekterte hverandre, men når var det min tur? 

Hver dag i løpet av det første året på videregående gikk jeg alein til skolen. Alein opp til klasserommet, og alein satte jeg meg på et bord i timen. Men thank God for at vi hadde faste sitteplasser. Nå kunne jeg endelig i det minste late som om jeg hadde noen å sitte med. Late som om jeg faktisk hadde venner. Men ble dette noe bedre? 

Det jeg virkelig hatet mest, var de lange friminuttene. Nå hadde vi minst 45 min. langfri. 45 min langfri hvor vi skulle spise sammen med våre venner, hvor vi skulle gå til butikken sammen for å kjøpe mat og hvor vi skulle sitte sammen og lese. Men hva gjorde jeg? Jeg hadde jo ingen? Jeg hadde bare meg selv. 

Skolen var rett utenfor huset mitt. Det tok meg 3 minutter å gå. Jeg gikk hjem. Jeg gikk hjem til mitt eget hus hvert friminutt og spiste lunsjen min hjemme sammen med min mor. Frihet, tenkte jeg. Fri fra det forferdelige. Fri i 45 minutter. Men så måtte jeg jo tilbake. 

Det var absolutt ingen som brydde seg. Alle andre så at jeg var alene. Alle så at jeg ikke hadde det bra. Og ingen kom bort til meg og spurte om jeg skulle sitte med dem, ingen spurte meg om jeg faktisk hadde det bra - ingen. Ikke lærere, ikke elever. 

"Hvordan skaffe seg hjemmeskole" søkte jeg på nettet. Dette var min drøm. Jeg ville ha læring hjemme. Jeg ville ikke på skolen. Jeg var lei. Lei av livet. Lei av å være alene. Lei av å ikke ha noen å snakke med. 

Det var en veldig tøff periode. Det gikk ikke en dag uten at jeg gråt. Gråt over hvor vondt jeg hadde det. Jeg kom aldri til gymtimene. Det var jo den timen man faktisk trengte noen å henge med. Der var det jo ingen faste sitteplasser, noe som var min hverdagshelt gjennom skolen - at jeg i det minste hadde noen å sitte med i klasserommet. I gymtimene måtte man være med sine venner. Jeg hadde utrolig mye fravær, så mye fravær at jeg fikk nokså god på orden på karakterkortet mitt. Karakterene mine var også elendige. Ikke hadde jeg motivasjon til å jobbe med skolen heller. 

Så var dette året over. Nå ville jeg faktisk prøve nye muligheter. Så jeg søkte en annen videregående. Og jeg så en stor forskjell. Jeg startet rett i en ny klasse hvor alle var venner fra før av. Men jeg ble så godt tatt i mot, og jeg skaffet meg gode venner allerede første dag. Dette var en drøm som kom i oppfyllelse. 

Helt siden mitt andre år på videregående har jeg hatt det fint. Jeg har det veldig fint nå også. Jeg har blitt sterkere. Jeg er nå en helt ny person, mer selvstendig. Jeg går jo nå på høyskolen, hvor utdanning er det viktigste. Her har jeg gode venner, og også andre venner utenfor skolen. Jeg bryr meg ikke om jeg sitter alene på et grupperom på skolen nå og leser - for jeg vet at jeg bli respektert og jeg vet at jeg har gode venner. 

Jeg har kommet til det stadiet hvor jeg lenger ikke bryr meg om jeg f.eks. sitter alene og jobber, leser eller venter på noen, eller sitter alene i forelesningssalen fordi venninna er blitt syk. Jeg liker faktisk å være i mitt eget selskap noen ganger. 

Som jeg sa, så har jeg hatt det veldig tøft gjennom min barndom. Jeg vil vise at utestenging og mobbing slettes ikke skulle vært lov. Det ga meg så mye frykt og så mye depresjon. Selv om folk ikke mobbet meg direkte på videregående, så ble jeg utestengt. Og utestenging er like ille som mobbing - det er en og samme greie. Ikke var det lærere som gjorde noe med det heller - de som er en veldig viktig faktor til at slike ting bør stoppes. 

Jeg vil si til deg - ser du noen som er alene, ser du noen som blir utestengt eller mobbet - si ifra. Bry deg. Gå bort til personen og spør om de vil henge med deg. Spør om det går bra og vis at du bryr deg. Jeg blir så trist og så lei meg når jeg ser noen er alene. Når jeg så dette på mitt andre år på videregående gikk jeg alltid bort og spurte om det gikk bra, om de ville henge på. Fordi jeg vet hvordan de har det. Jeg vet hvordan det føles. Det er noe som ingen fortjener. 


8 kommentarer



Vi ble stoppet av politiet


05.02.2018 | 10:37 | Personlig


God morgen dere! Nå sitter jeg på skolen og leser litt før jeg drar avgårde på jobb. Jeg kom på en morsom ide mens jeg holdt på å lese her, og det er at jeg hver uke kan ha en "story-telling" her på bloggen hvor jeg forteller dere flaue hendelser som har skjedd meg i fortiden. Høres det ikke spennende ut? Selv om det er litt flaut for meg å fortelle, så er det jo spennende for dere å lese det haha. Jeg tenkte i allefall å fortelle dere i dag om en hendelse som skjedde oktober 2016.

Dette var på en lørdag hvor jeg hadde bestevenninna mi på overnattingsbesøk. Vi bestemte oss, ca. klokken 9-10 på kvelden, å kjøre innom maccern drivethru for å kjøpe litt mat. Da vi fikk maten vår, kjørte vi ut av maccern og var på vei mot rundkjøringen. For dere som bor i Trondheim kjenner sikkert til den rundkjøringen som er ved City Syd (et kjøpesenter) like ved maccern. Ca. fem sekunder før vi nærmer oss rundkjøringen begynner søstra og venninna mi på å diskutere om vi skal videre til 7eleven for å kjøpe frozen youghurt, eller om vi bare skal dra hjem. De klarer ikke bestemme seg og det fører til at vi ikke vet hvilken retning vi skal kjøre. Skal vi kjøre til høyre, eller til venstre i rundkjøringen? Så det jeg gjør, er at jeg bare kjører rundt og rundt i rundkjøringen til de bestemmer seg. Grunnen til hvorfor jeg kjørte rundt og rundt var fordi det var en bil bak meg, og for å gjøre det lettere for bilføreren bak, bestemte jeg bare for å kjøre rundt haha. Så merker jeg da at bilen bare følger etter meg. Hahha, denne momenten var så stressende, jeg visste liksom ikke hvor jeg skulle fordi de smarte passasjerene alltid ombestemte seg, "nei, vi skal dit", "nei kjør dit" osvosv. Jeg ser i sidespeilet og merker med en gang at det er sivil - nemlig fordi jeg og alle andre vet hvordan sivil-biler ser ut. Sekunder etter at jeg visste dette var politiet, så slår de på blålysene. 

Dette var såå lættis, vi begynte bare å flire med en gang. De stoppet oss, og det første politimannen sier til oss er "merkelig kjøring det der". Vi begynte bare å flire, men dette syntes ikke politiet var morsomt haha. Han ba meg vise førerkortet, og da jeg ga det sa han også at jeg har prøvetid på 2 år. Jeg unnskyldte meg og forklarte at jeg ikke visste hvor jeg skulle. Han begynte å spørre hvor vi skulle og hvorfor vi var ute å kjørte, hvem sin bil det var osv. Altså, greit, jeg kjørte litt uaktsomt, men å begynne å spørre meg om hvorfor vi er ute å kjører synes jeg er litt for mye. Jeg ble satt ut og svarte ikke, så venninna mi gjorde det for meg. Det er jo første gangen jeg ble stoppet av politiet, så jeg hadde blandede følelser - litt stresset og sjokkert. Alt ordnet seg til slutt, jeg fikk førerkortet tilbake og han ba meg kjøre forsiktig videre. 

Genser fra b.young 

--------

Jeg vet ikke med dere, men vi synes i alle fall at dette var en morsom opplevelse. Vi visste jo at vi ikke gjorde noe galt enn å kjøre rundt og rundt i rundkjøringen hahha. Nå vet jeg at jeg ikke skal gjøre dette igjen for å si det sånn, og at venninnene mine og jeg må bestemme oss for hvor vi skal kjøre neste gang!! 

#hverdag #flauser #spennende #action 


11 kommentarer



Bli bedre kjent med meg


27.01.2018 | 23:14 | Personlig


Hei dere! Nå har jeg nettopp kommet hjem fra jobb og er dødssliten.. Det har vært en lang dag med 8 timers vakt og jeg kjenner at kroppen er sykt sliten etter å ha stått på beina nesten hele dag. Det var i hvertfall godt å komme seg hjem og slappe av litt. 

Jeg tenkte å lage et innlegg for dere hvor jeg presenterer meg selv med bruk av randome spørsmål. Jeg startet jo bloggen rett på uten å fortelle hvem jeg er, noe som kanskje er greit for dere å vite i første omgang. 

1. Hvor gammel er du? 

Jeg er 20 år gammel.

2. Hvor kommer du fra? 

Jeg kommer opprinnelig fra Tsjetsjenia, en liten republikk som ligger ved Kaukasus. Jeg og min familie flyttet til Norge da jeg var 5 år gammel, så nå har vi bodd her i 15 år. 

3. Hva studerer du? 

Jeg studerer Markedsføring på BI, første året. Før dette hadde jeg et friår hvor jeg brukte tiden min på å jobbe. Nå stortrives jeg med studiet mitt - flinke forelesere og en kjempe bra skole! 

4. Dine interesser?

Jeg liker å trene, studere, være med venner og familie, og oppleve nye ting. Også elsker jeg å reise!! Det er seriøst det beste jeg vet. Det er så spennende å oppleve andre byer.

5. Hva var favorittfaget ditt på skolen? 

Hmm, det var vell RLE og Historie, men nå er det markedsføring seff ;);)

6. Favoritt farge? 

Jeg liker rosa veldig godt, også er jeg glad i svart men aner ikke om det regnes som en farge?? 

7. Hvor høy er du? 

1,78 og den høyden har jeg hatt siden 8.klasse (!!!). Før var jeg veldig beskjeden pga. høyden min - rett og slett fordi jeg ikke likte å være den høyeste i klassen. Men nå er jeg så vant til det og nå liker jeg faktisk høyden min.

8. Hva gjør deg glad?

Det er veldig mye som gjør meg glad (venner, familie, mat hehe, opplevelser osv), men det jeg blir veldig rørt over er når folk behandler hverandre bra. Det er faktisk det som gjør meg mest glad. Enten om det er på bussen, skolen, arbeidsplassen, offentligheten and u name it. Jeg blir så inspirert og det gir meg lykke, selv om det ikke angår meg, men jeg blir bare så glad av det. 

9. Hvor bor du?

Jeg bor i Trondheim.

10. Hvor mange søsken har du?

2 - lillesøster på 19 og lillebror på 16.

11. Kan du noen andre språk enn norsk?

Jepp - tsjetsjensk, russisk og engelsk. 

12. Hvor mange land har du besøkt?

Jeg har faktisk ikke besøkt så mange plasser. De eneste er Tyskland, Sverige, Russland, Tsjetsjenia og Spania. Jeg ser derimot frem til å besøke flere nye plasser!

13. Stjernetegn?

Tyren <3 

14. Hva er din beste opplevelse? 

Det er egentlig så mye, jeg setter pris på hver lille ting. Men de beste opplevelsene var vell Spania-turen i 2015 med familien og ferien i Tsjetsjenia sommer 2017. Jeg har jo familie i Spania og det var såå koselig å besøke dem. Jeg virkelig elsker Spania - varmen, maten, strendene og ikke minst menneskene! De er så hyggelige og imøtekommende. Dit må jeg igjen. Ferien i Tsjetsjenia digger jeg alltid. Jeg har jo en veeldig stor familie (rundt 30-40 fettere og kusiner) og det er alltid hyggelig å møte dem hvert år. Jeg og min familie bruker alltid å besøke vårt hjemland en gang i året og jeg blir aldri lei. Nå er det jo ikke slik at absolutt alle i slekta mi bor der nede - noen bor i Tyskland, i Tsjekkia, Spania, Frankrike og Russland - men vi alle bruker å samle oss i Tsjetsjenia og der tilbringer vi tiden sammen i ca. 3-4 uker. 

15. Hva er det du har lært i livet?

Uff, det er så mye. Man lærer jo nye ting hver eneste dag. I og med at jeg fortsatt er ung så har jeg mye mer å lære fremover også. Jeg er en person som tror på skjebnen og at alt skjer for en grunn. Jeg er også veldig troende når det kommer til Gud og at alt skjer kun under hans samtykke. Jeg har i alle fall lært at en persons lykke ligger i deres egne hender. Du kan ikke henge deg fast i andre og forvente at de skal oppfylle dine ønsker og dine krav - det er kun deg selv som kan gjøre det. Hvordan skal noen kunne like deg når du ikke gjør det selv? Det handler om å ha trua på seg selv - når du har det, så klarer du alt. Ikke sammenlign deg selv med andre, du er unik. 
Også lever jeg for ordtaket "you never lose, you either win or learn". Det er ikke noe som heter "å tape", det heter å lære. Vi blir fort så oppgitt og vi gir opp for lett når ting ikke gå vår vei, men husk at for hver gang dette skjer så lærer du. Et menneske blir bare sterkere og sterkere av å feile. Vi trenger å feile for å så vokse - det gir deg styrke og det gir deg forståelse. Aldri tru at du har tapt noe, bare vit at du har lært. 

-------

Det var ikke så mange spørsmål å svare på, men håper dere fikk et lite innblikk i hvem jeg er. Dere kommer jo såklart til å bli bedre kjent med meg utover bloggingen med flere bilder og flere opplevelser hvor jeg deler mine tanker og følelser. Uansett så håper jeg dere likte innlegget! 


7 kommentarer










Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©