hits

Mobbing: min historie


06.02.2018 | 13:34 | Personlig


Dette er veldig hardt for meg å snakke om. Vonde følelser og vonde tider. Jeg vil likevel dele dette med dere - spre det. Spre det slik at andre får en forståelse for hverandre. Spre det slik at mobbing faktisk må stoppes. Det er en vond følelse. 

Min barndomstid og ungdomstid var ikke lett. Jeg var alltid den som skillet meg ut. Jeg var alltid den som fikk kommentarer slengt mot meg - til og med fra mine egne venner. Nå må jeg ikke utelukke at barn og ungdom på den alderen faktisk er ganske umodne. Men det sårer fortsatt. Det sårer en person innvendig. Og det tar lang tid for å få sårene grodd. 

Dette startet da jeg gikk på barneskolen - fra 4. klasse og til 7.klasse - i hele tre år. Jeg trudde jeg hadde det fint, faktisk kjempe fint. Alle var venner, alle kommuniserte med hverandre og alle sosialiserte seg, inkludert meg. Det var friminutt: vi spilte fotball sammen, vi lekte på lekeplassen sammen og vi dro kanskje til butikken for å kjøpe godteri sammen - dette med omtrent hele klassen. Vi var jo såå sammenspleiset! 

Men jeg går der. Jeg går der og føler meg så annerledes. Hvorfor følte jeg meg sånn? Hva var det som fikk meg til å føle meg så annerledes enn alle andre? Jeg var jo et barn, på lik linje som alle andre - jeg hadde samme interesser, samme følelser og samme humor som alle andre. 

Mobbing - kommentarer, fnising, hvisking, utestenging. Dette opplevde jeg. Dette opplevde jeg til og med i min egen "gjeng". Jeg ble sett på som annerledes på grunn av min høyde. Jeg var den høyeste, jeg gikk med de styggeste brillene, jeg gikk kanskje også med de styggeste klærne. Det var dette andre mente om meg. Jeg ble skjelt ned på. Jeg ble skjelt ned på på grunn av brillene mine - en faktor som jeg selv ikke kan styre. Jeg hadde jo dårlig syn, hva skulle jeg gjøre? Jeg ble skjelt ned på på grunn av høyden min - jeg ble jo født sånn, hva skal jeg gjøre? 

Jeg var alltid den snilleste, den sjenerte og den jordnære. Det var jo kanskje dette de utnyttet? Jeg hadde ikke alltid mye å si, jeg var ikke den som var utadvendt og kom med ideer. Jeg bare ble med på ting, ble med og prøvde å passe inn. Prøvde å skaffe meg gode venner. Jeg trudde alltid det var min feil - at jeg gjorde noe galt hele tiden. At jeg var såå mye styggere, mye rarere og mye dummere enn alle andre. 

Jeg følte at min egen gjeng sviktet meg. De sosialiserte seg uten meg. De dro på skitur, de planla ting uten meg. Jeg kom på skolen, og vipps så var de samlet sammen - mye å snakke om uten meg. Det var alltid uten meg. 

Folk hvisket og baksnakket meg rett foran meg. De kommenterte at jeg alltid gikk med joggebukse, gikk alltid med hestehale og gikk alltid med stygge briller. Og dette gjorde de foran meg. De kommenterte måten jeg sprang på i gymtimene. De kommenterte måten jeg kommuniserte på, måten jeg oppførte meg på. Hvilken måte måtte til for at jeg skulle bli akseptert? Og alt dette var kun på barneskolen. Ikke for å snakke lærere vi hadde der heller - til og med de sa nedlatende ting om meg.

Så kom dagen. Dagen hvor jeg og min familie skulle flytte. Og det at vi flyttet, betydde at jeg måtte bytte skole. Jeg - som var mobbet og baksnakket på - ville faktisk ikke flytte. Dette husker jeg som om det var i går. Jeg ba foreldrene mine om at jeg skulle gå på den samme skolen. Jeg ville ikke bytte skole. Men hvorfor ville jeg ikke? Hvorfor ville jeg ikke når jeg ble mobbet på den skolen? Det var frykten. Frykten for å oppleve akkurat dette på en ny skole. Jeg fryktet det. Jeg ville ikke. 

Hva skulle man gjøre. Vi flyttet og jeg byttet skole. Jeg var så nervøs, så nervøs for å ikke passe inn på den nye skolen heller. Så nervøs for at jeg kom til å få dritt slengt på meg igjen. Men det gikk jo fint. Jeg fikk jo venner allerede første dagen. Og den ene venninna mi jeg fikk den dagen, har jeg fortsatt i dag. Min bestevenninne. Min bestevenninne som kom hjem til meg allerede den første dagen. Vi lo og hadde det så artig, og det har vi fortsatt den dag i dag. ♥ 

Jeg hadde det endelig så mye bedre. Jeg hadde det nå mye bedre på ungdomsskolen. Jeg fikk endelig en gjeng, en gjeng som faktisk respekterte meg. En gjeng som faktisk sa "Elza, vil du bli med?" "Hvordan går det med deg Elza?" "Så fine sko du hadde Elza!". Jeg følte meg endelig hel igjen. Ikke for å snakke om at jeg fortsatt hadde de samme klærne, de samme brillene og samme personlighet som før. Ingenting var endret - kun menneskene rundt meg. Og det var da jeg forsto - det var ikke noe galt med meg.  

Så var ungdomsskolen over - nå måtte vi videre til videregående. Nå skulle vi bli separert. Nå måtte jeg inn i et nytt miljø. Og der kom frykten igjen. Frykten for å bli utestengt og mobbet på en ny skole. Men jeg hadde også positive tanker. Nå forventet jeg et bedre miljø. Et miljø der folk respekterte hverandre. Mer modne folk. Det var dette jeg trudde jeg kom til. 

Men der tok jeg feil. Det var tid for min første dag på videregående. En dag hvor jeg både gledet og gruet meg til. En dag hvor jeg ville få nye venner og bli akseptert - slik jeg ble på ungdomsskolen. Men det ble jeg ikke. Her ble jeg utestengt, igjen. 

Det første året på videregående var faktisk den verste tiden jeg opplevde. Jeg hadde null venner. Selv om jeg ble mobbet på barneskolen, så hadde jeg jo venner. Jeg så på dem som venner. Jeg hadde jo noen å henge med, til tross for at de baksnakket meg. Men ikke på videregående. 

Dette er så vondt for meg å snakke om. Det gjør fryktelig vondt. Ett år fylt med angst og depresjon. Når skulle dette ta slutt? Når skulle jeg bli akseptert og faktisk ha det godt igjen? 

Jeg husker alt så godt. Dette var 4/5 år siden. Dette var mitt første år på videregående. Første dag. Nå var det tid for å være mer selvstendig. Nå var det tid for å faktisk skaffe seg venner. Alle andre rundt meg hadde det. Alle hadde det så bra med hverandre. Men jeg - jeg satt der og så på. Jeg så på at andre hadde det hyggelig med hverandre. Jeg så på at andre respekterte hverandre, men når var det min tur? 

Hver dag i løpet av det første året på videregående gikk jeg alein til skolen. Alein opp til klasserommet, og alein satte jeg meg på et bord i timen. Men thank God for at vi hadde faste sitteplasser. Nå kunne jeg endelig i det minste late som om jeg hadde noen å sitte med. Late som om jeg faktisk hadde venner. Men ble dette noe bedre? 

Det jeg virkelig hatet mest, var de lange friminuttene. Nå hadde vi minst 45 min. langfri. 45 min langfri hvor vi skulle spise sammen med våre venner, hvor vi skulle gå til butikken sammen for å kjøpe mat og hvor vi skulle sitte sammen og lese. Men hva gjorde jeg? Jeg hadde jo ingen? Jeg hadde bare meg selv. 

Skolen var rett utenfor huset mitt. Det tok meg 3 minutter å gå. Jeg gikk hjem. Jeg gikk hjem til mitt eget hus hvert friminutt og spiste lunsjen min hjemme sammen med min mor. Frihet, tenkte jeg. Fri fra det forferdelige. Fri i 45 minutter. Men så måtte jeg jo tilbake. 

Det var absolutt ingen som brydde seg. Alle andre så at jeg var alene. Alle så at jeg ikke hadde det bra. Og ingen kom bort til meg og spurte om jeg skulle sitte med dem, ingen spurte meg om jeg faktisk hadde det bra - ingen. Ikke lærere, ikke elever. 

"Hvordan skaffe seg hjemmeskole" søkte jeg på nettet. Dette var min drøm. Jeg ville ha læring hjemme. Jeg ville ikke på skolen. Jeg var lei. Lei av livet. Lei av å være alene. Lei av å ikke ha noen å snakke med. 

Det var en veldig tøff periode. Det gikk ikke en dag uten at jeg gråt. Gråt over hvor vondt jeg hadde det. Jeg kom aldri til gymtimene. Det var jo den timen man faktisk trengte noen å henge med. Der var det jo ingen faste sitteplasser, noe som var min hverdagshelt gjennom skolen - at jeg i det minste hadde noen å sitte med i klasserommet. I gymtimene måtte man være med sine venner. Jeg hadde utrolig mye fravær, så mye fravær at jeg fikk nokså god på orden på karakterkortet mitt. Karakterene mine var også elendige. Ikke hadde jeg motivasjon til å jobbe med skolen heller. 

Så var dette året over. Nå ville jeg faktisk prøve nye muligheter. Så jeg søkte en annen videregående. Og jeg så en stor forskjell. Jeg startet rett i en ny klasse hvor alle var venner fra før av. Men jeg ble så godt tatt i mot, og jeg skaffet meg gode venner allerede første dag. Dette var en drøm som kom i oppfyllelse. 

Helt siden mitt andre år på videregående har jeg hatt det fint. Jeg har det veldig fint nå også. Jeg har blitt sterkere. Jeg er nå en helt ny person, mer selvstendig. Jeg går jo nå på høyskolen, hvor utdanning er det viktigste. Her har jeg gode venner, og også andre venner utenfor skolen. Jeg bryr meg ikke om jeg sitter alene på et grupperom på skolen nå og leser - for jeg vet at jeg bli respektert og jeg vet at jeg har gode venner. 

Jeg har kommet til det stadiet hvor jeg lenger ikke bryr meg om jeg f.eks. sitter alene og jobber, leser eller venter på noen, eller sitter alene i forelesningssalen fordi venninna er blitt syk. Jeg liker faktisk å være i mitt eget selskap noen ganger. 

Som jeg sa, så har jeg hatt det veldig tøft gjennom min barndom. Jeg vil vise at utestenging og mobbing slettes ikke skulle vært lov. Det ga meg så mye frykt og så mye depresjon. Selv om folk ikke mobbet meg direkte på videregående, så ble jeg utestengt. Og utestenging er like ille som mobbing - det er en og samme greie. Ikke var det lærere som gjorde noe med det heller - de som er en veldig viktig faktor til at slike ting bør stoppes. 

Jeg vil si til deg - ser du noen som er alene, ser du noen som blir utestengt eller mobbet - si ifra. Bry deg. Gå bort til personen og spør om de vil henge med deg. Spør om det går bra og vis at du bryr deg. Jeg blir så trist og så lei meg når jeg ser noen er alene. Når jeg så dette på mitt andre år på videregående gikk jeg alltid bort og spurte om det gikk bra, om de ville henge på. Fordi jeg vet hvordan de har det. Jeg vet hvordan det føles. Det er noe som ingen fortjener. 


8 kommentarer



Seda Azhaeva

06.02.2018 kl.19:12

Jeg går på ungdomsskolen i niende, jeg er blind på det ene øyet, jeg bruker hijab. jeg blir på en måte utestengt uten att "vennene" mine viser det. de er snille, noen ganger når jeg spør om hjelp... men ellers... så jeg vet godt hvordan du har hatt det. :-))

jeg vet ikke om det er på grunn av øyet mitt eller måten jeg kler meg på, eller fordi jeg ikke er så god i alle fag.

men takk or at du deler historien din, det er virkelig tøft av deg <3
Cassandra

06.02.2018 kl.19:19

Helt vanvittig hvor store forskjeller det kan være fra klasse til klasse/skole til skole.. Har opplevd mye av det samme som deg på barneskolen, det kan føles helt pyton enda når jeg tenker på det. Og den frykten sitter nok enda i meg, det merker jeg veldig straks jeg skal menge meg med andre mennesker som jeg ikke kjenner så godt.
Joachim Hovland Vik

07.02.2018 kl.14:38

Veldig bra og spennende innlegg
fine bilder du har på bloggen din
du skriver utrolig bra. fortsett med den gode jobben
Kan du vær så snill ta en tur innom bloggen min :)? Legge igjen en kommentar?
Cammiiz

07.02.2018 kl.20:03

Veldig stolt av dæ bby
Helena Westergren

08.02.2018 kl.01:06

<3<3
matsvart

08.02.2018 kl.11:18

Så sterkt av deg å dele! Stå på <3
Iselin Renée

08.02.2018 kl.13:16

<3
kaosverden89

14.02.2018 kl.20:12

Så sterk historie å lese. Å så modig du er som deler din historie!

Du skriver veldig bra <3 Stå på !


Skriv en ny kommentar







Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©